Stoffet er i brokade, og det er tre forskjellige farger å velge mellom til livet; grønt, gyllent eller vinrødt. Rundt hals- og ermeringninger har livet en smal tittekant av stakkestoffet, og bak i ryggen er det spilesøm. Livet lukkes med skjulte hekter, og er sydd fast til stakken.
Stoffet i den sjøgrønne stakken er i toskaft ull, mens den røde stakken er i mønstret ulldamask. I 2008 startet Bunader Oslo også å tilby stakk i sort klede eller ulldamask. Nederst på stakken er det en sammenhengende, brodert bord som på folkemunne kalles «bartebroderi», og over denne et rokokkopreget blomsterbroderi. Alt broderiet er i benhvitt ull- og moulinégarn. Stakken er foldelagt, og i underkant har den en fingerheklet slitesnor i samme farge som livet.
Skjorten er i hvit lin med broderi i dobbel uttrekkssøm på krage og mansjetter. Det brukes ikke mansjettknapper, skjorten lukkes istedenfor med en knapp ved hvert håndledd, og en sølje i halsen.
Vesken lages i samme stoffet som stakken, og kantes med livstoffet. Broderiet er elementer av blomsterbroderiet på stakken. Veskelåsen er i messing eller plett.
Ytterplagg Det brukes en halvlang cape i sort ulldamask m/nedbrettet krage. Alternativt en cape m/ståkrage og «bartebroderi» i nakken, denne lages i enten sort eller sjøgrønn toskaft eller sort ulldamask. Begge modellene lukkes med en capespenne i sølv eller messing.
Beltestakk fra Telemark er en vakker og tradisjonell drakt som har dype røtter i den norske kulturen. Den er kjent for sitt unike design og intrikate broderier som forteller historier om regionens arv og identitet.
På 1920-tallet arbeidet blant andre Romerike Ungdomsforbund og Romerike Historielag med å utvikle en egen Romeriksbunad, og det første forslaget ble presentert i 1930. Forslaget inkluderte en stripet stakk i grønt og burgunder, samt et skjøteliv i burgunder eller grønt, men folk ønsket seg en brodert bunad, så den ble ikke så godt mottatt. Derfor ble denne modellen en hverdagsbunad, mens man fortsatte arbeidet med å lage en festbunad. I 1936 ble et nytt utkast for en brodert festbunad presentert, og i 1940 kom bunaden i produksjon. Broderiet var basert på en brodert løslomme fra gården Døli i Ullensaker, som opprinnelig kom fra Asak i Skedsmo. Etter hvert som arbeidet med å lage flere varianter av festbunaden fortsatte, fikk de forskjellige modellene navn etter årstallet de ble satt i produksjon.
På 1920-tallet arbeidet blant andre Romerike Ungdomsforbund og Romerike Historielag med å utvikle en egen Romeriksbunad, og det første forslaget ble presentert i 1930. Forslaget inkluderte en stripet stakk i grønt og burgunder, samt et skjøteliv i burgunder eller grønt, men folk ønsket seg en brodert bunad, så den ble ikke så godt mottatt. Derfor ble denne modellen en hverdagsbunad, mens man fortsatte arbeidet med å lage en festbunad. I 1936 ble et nytt utkast for en brodert festbunad presentert, og i 1940 kom bunaden i produksjon. Broderiet var basert på en brodert løslomme fra gården Døli i Ullensaker, som opprinnelig kom fra Asak i Skedsmo. Etter hvert som arbeidet med å lage flere varianter av festbunaden fortsatte, fikk de forskjellige modellene navn etter årstallet de ble satt i produksjon.
På 1920-tallet arbeidet blant andre Romerike Ungdomsforbund og Romerike Historielag med å utvikle en egen Romeriksbunad, og det første forslaget ble presentert i 1930. Forslaget inkluderte en stripet stakk i grønt og burgunder, samt et skjøteliv i burgunder eller grønt, men folk ønsket seg en brodert bunad, så den ble ikke så godt mottatt. Derfor ble denne modellen en hverdagsbunad, mens man fortsatte arbeidet med å lage en festbunad. I 1936 ble et nytt utkast for en brodert festbunad presentert, og i 1940 kom bunaden i produksjon. Broderiet var basert på en brodert løslomme fra gården Døli i Ullensaker, som opprinnelig kom fra Asak i Skedsmo. Etter hvert som arbeidet med å lage flere varianter av festbunaden fortsatte, fikk de forskjellige modellene navn etter årstallet de ble satt i produksjon.
På 1920-tallet arbeidet blant andre Romerike Ungdomsforbund og Romerike Historielag med å utvikle en egen Romeriksbunad, og det første forslaget ble presentert i 1930. Forslaget inkluderte en stripet stakk i grønt og burgunder, samt et skjøteliv i burgunder eller grønt, men folk ønsket seg en brodert bunad, så den ble ikke så godt mottatt. Derfor ble denne modellen en hverdagsbunad, mens man fortsatte arbeidet med å lage en festbunad. I 1936 ble et nytt utkast for en brodert festbunad presentert, og i 1940 kom bunaden i produksjon. Broderiet var basert på en brodert løslomme fra gården Døli i Ullensaker, som opprinnelig kom fra Asak i Skedsmo. Etter hvert som arbeidet med å lage flere varianter av festbunaden fortsatte, fikk de forskjellige modellene navn etter årstallet de ble satt i produksjon.
På 1920-tallet arbeidet blant andre Romerike Ungdomsforbund og Romerike Historielag med å utvikle en egen Romeriksbunad, og det første forslaget ble presentert i 1930. Forslaget inkluderte en stripet stakk i grønt og burgunder, samt et skjøteliv i burgunder eller grønt, men folk ønsket seg en brodert bunad, så den ble ikke så godt mottatt. Derfor ble denne modellen en hverdagsbunad, mens man fortsatte arbeidet med å lage en festbunad. I 1936 ble et nytt utkast for en brodert festbunad presentert, og i 1940 kom bunaden i produksjon. Broderiet var basert på en brodert løslomme fra gården Døli i Ullensaker, som opprinnelig kom fra Asak i Skedsmo. Etter hvert som arbeidet med å lage flere varianter av festbunaden fortsatte, fikk de forskjellige modellene navn etter årstallet de ble satt i produksjon.
Bondekvinnene i Follo ble i 1953 inspirert av bl.a en omfattende tekstilutstilling ved Norsk Folkemuseum, og de startet derfor opp arbeidet med å lage en egen Follobunad. Ønsket var en bunad med brodert stakk, og bondekvinnene tok utgangspunkt i en cape fra Herrefosser i Rakkestad som var i rødt mønstervevd stoff med applikasjoner og benhvitt silkebroderi langs nedkanten som de hadde sett på tekstilutstillingen. Først i 1970 ble bunaden slik vi kjenner den i dag endelig lansert.
Bondekvinnene i Follo ble i 1953 inspirert av bl.a en omfattende tekstilutstilling ved Norsk Folkemuseum, og de startet derfor opp arbeidet med å lage en egen Follobunad. Ønsket var en bunad med brodert stakk, og bondekvinnene tok utgangspunkt i en cape fra Herrefosser i Rakkestad som var i rødt mønstervevd stoff med applikasjoner og benhvitt silkebroderi langs nedkanten som de hadde sett på tekstilutstillingen. Først i 1970 ble bunaden slik vi kjenner den i dag endelig lansert.
Bondekvinnene i Follo ble i 1953 inspirert av bl.a en omfattende tekstilutstilling ved Norsk Folkemuseum, og de startet derfor opp arbeidet med å lage en egen Follobunad. Ønsket var en bunad med brodert stakk, og bondekvinnene tok utgangspunkt i en cape fra Herrefosser i Rakkestad som var i rødt mønstervevd stoff med applikasjoner og benhvitt silkebroderi langs nedkanten som de hadde sett på tekstilutstillingen. Først i 1970 ble bunaden slik vi kjenner den i dag endelig lansert.
Bondekvinnene i Follo ble i 1953 inspirert av bl.a en omfattende tekstilutstilling ved Norsk Folkemuseum, og de startet derfor opp arbeidet med å lage en egen Follobunad. Ønsket var en bunad med brodert stakk, og bondekvinnene tok utgangspunkt i en cape fra Herrefosser i Rakkestad som var i rødt mønstervevd stoff med applikasjoner og benhvitt silkebroderi langs nedkanten som de hadde sett på tekstilutstillingen. Først i 1970 ble bunaden slik vi kjenner den i dag endelig lansert.
Bondekvinnene i Follo ble i 1953 inspirert av bl.a en omfattende tekstilutstilling ved Norsk Folkemuseum, og de startet derfor opp arbeidet med å lage en egen Follobunad. Ønsket var en bunad med brodert stakk, og bondekvinnene tok utgangspunkt i en cape fra Herrefosser i Rakkestad som var i rødt mønstervevd stoff med applikasjoner og benhvitt silkebroderi langs nedkanten som de hadde sett på tekstilutstillingen. Først i 1970 ble bunaden slik vi kjenner den i dag endelig lansert.